Hjem

 

Willy Walder

dramatiker

Så dette vet vi:

Når jeg gjenkjenner slutten. Lever jeg. Helt til jeg dør lever jeg.

Jeg balanserer. Høyt over virkeligheten. Høyt hevet over tvilen.

Balanserer jeg på bjelken i øyet ditt.

 

Foto: Stephen Hutton

 

Dramatikk er litterær en sjanger, ved siden av episk og lyrisk litteratur. Det mest påfallende sjangertrekket ved en dramatisk tekst er det dialogiske elementet.

 

Dialogene med og rundt og mellom ordene fascinerer meg, og har trukket meg til sjangeren helt siden jeg første gang arbeidet med en dramatisk tekst: På gymnaset dramatiserte jeg en gang en novelle av Torborg Nedreaas, Kruttrøyk. Ved å isolere replikkene fra beskrivelsene, så jeg hvordan replikkene kunne fortelle med egen kraft. Og fortsatt er det denne troen på at språket selv kan være det dynamiske og dramatiske elementet som driver meg. De ytre handlingene er mindre interessante for min del.

 

Dialogen representer ikke bare en struktur i dramatikken, men er dramatikkens mål og mening, tenker jeg. Ikke dialog som en klart avgrenset samtale mellom klart definerte personer, men som en samtale mellom ulike posisjoner, situasjoner, emner og påstander, og avgrunner. Virkelmidlene kan være grammatikken, slik vi orienterer oss i verden, med ulike personer i entall og flertall, til ulike tider og ikke minst gir oss posisjoner og avstander i rom. Etikken handler om forholdet mellom mennesker og gjør oss oppmerksom på hvilke verdier som står på spill. Estetikken gir ulike måter å uttrykke hvordan vi kan oppfatte oss selv og verden vi lever i. Og i rommene mellom disse punktene lager publikum teksten eller forestillingen ferdig. Og det er disse strukturene som utgjør fortellingen i dramatikken min.

 

Dessuten er det morsomt å leke med språket.

 

Copyright © Willy Walder